Back

Back

En historie verdt å kjempe for – Stonewall 1969

Natt til 28. juni 1969, på det skeive utestedet Stonewall Inn i New York, hadde folk sett seg lei av politiets trakassering og bestemte seg for å kjempe tilbake. Opprørene har senere blitt markert med Pride over store deler av verden. Den første markeringen i Norge ble arrangert i 1974 på universitetsplassen i Oslo. 

 

Av FRIs prideutvalg

 

Grunnlaget for den moderne Pride-festivalen og den moderne lhbt-bevegelsen finner vi tilbake i 1969 med det spontane Stonewallopprøret i Greenwich Village, New York. Baren Stonewall Inn var en kjent skeiv møteplass på Christopher Street på nedre Manhattan, og tidlig på morgenkvisten 28. juni 1969, da politiet kom for å raide baren som de ofte gjorde, kjempet bargjestene tilbake og nektet å la politiet nok en gang trakassere dem. Opprørerne var bredt sammanesatt av svarte, transpersoner, personer som solgte sex, drag queens og andre som ikke var velkommen andre steder enn på Stonewall inn.

 

Starten på lhbt-bevegelsen

Opprøret vokste i omfang og fortsatte kvelden etter. Kort fortalt er Stonewall-opprøret sett på som en milepæl i den skeive aktivistiske historien, og har fått en enorm symbolsk rolle for skeiv aktivisme over hele verden. 27. juni har siden blitt en internasjonal minnedag for skeivt opprør mot trakassering og stigma.

 

Den første Pride paraden fant sted i New York City 27. juni 1970, og ble arrangert for å minnes Stonewall-opprøret. Opprøret regnes også som starten på den moderne lhbt-bevegelsen i den vestlige verden. I motsetning til «diskresjonskulturen» som preget homobevegelsen på 1960-tallet, brakte 70-tallet med seg et nytt fokus: åpenhet, synlighet, stolthet og utfordring av samfunnets vante normer og maktinstitusjoner, spesielt når det gjaldt jus, helse og generelt opplysningsarbeid.

 

Pride i Norge

Den første større markeringen i Norge skjedde på Universitetsplassen i Oslo den 27. juni 1974, der det samlet seg over 200 personer til appell
fra DNF-48. Men allerede i 1973 var det markeringer ute i gatene i Bergen. I 1975 gikk den første homomarsjen fra St. Hanshaugen og ned til sentrum av Oslo.

Avkriminaliseringen av (mannlig) homoseksualitet i 1972 var utvilsomt en sentral årsak til at 27. juni-markeringer, som de gjerne het da, fikk så mange med seg såpass tidlig. I tillegg var mange aktivister allerede politisk aktive på venstresiden og hadde for eksempel tidligere deltatt med bannere og egne homoseksjoner i både 1. mai og 8. marstog. Etter Stonewall 27. juni, fikk skeive sin egen dag.

På 1980-tallet var det årlige markeringer i flere av de større byene i Norge, og raskt utvidet arrangementet seg til flere dager og allsidige arrangementer:

 

Begrepet «Homodagene» ble født tidlig på 80-tallet, og inkluderte etter hvert homofilmfestival, gudstjenester, konserter og teater, i tillegg til homomarsj og mangfoldig politisk aktivitet. I paradene deltok flere familier og etter hvert også politikere og politiske partier.

Utover 1990-tallet tok navnet «Skeive Dager» over mange steder, og vokster ytterligere i popularitet. Med populariteten har også noen tilbakeslag kommet til, både innenfra det skeive miljøet og utenfra. Partnerskapsloven i 1993 og påfølgende viktige seire i familiepolitikken og diskrimineringsvern hjalp mye for å få folkeopinionen på vår side.

 

Fra Stonewall til Tromsø

Noen skeive mener i dag at Pride har blitt for mainstream og festbetont og ønsker mer politisk protest. Andre ønsker den mangfoldige festmarkeringen velkommen og mener det er viktig å feire hvor langt vi har kommet, og vise solidaritet med de som strever både i Norge og i andre land gjennom ulike initiativer i paraden og informasjonskampanjer. I 2005 og 2014 var Oslo vertskap for Euro Pride, og i 2018 ble Pride feiret på mer enn tjue steder rundt om i landet. Sápmi Pride, som er det samiske folkets egen Pride-markering, har blitt arrangert i to ganger i Norge.

 

«Pride» har utover 2000-tallet tatt over som hovedbetegnelse i Norge. Andre sær-norske versjoner av den opprinnelige Stonewall paraden er Bygdepride, Barents Pride, og siste tilskudd er altså Vinterpride på Lillehammer som gikk av stabelen for første gang i februar 2019.

 

Temaet i årets pride er historie, og vi i Tromsø Arctic Pride ønsker å vise at den moderne homohistorien har en begynnelse og mennesker som har gått foran. Å vise at det går en linje fra Stonewall Inn i New York til Tromsø Arctic Pride, og at vi er stolte over det som vært gjort før oss. Pride har som formål å årlig arrangere festival i Tromsø som skaper en trygg og  inkluderende møteplass for alle som bryter med normer for kjønn og  seksualitet.

 

 

Stonewalls frontfigurer:

Marsha P. Johnson og Sylvia Rivera

 

Picture of Marsha P Johnson

Foto: Rick Shupper Bildet er gjengitt etter tillatelse fra fotografen.

Marsha P. Johnson (1945–1992), er kjent som en av frontfigurene i Stonewall opprøret i 1969. Hun var sort, transkvinne og på flere måter marginalisert – noe hun hadde til felles med mange av opprørerne. Opprøret var på mange måter kjennetegnet av spontanitet, men enda mer av samholdet, solidariteten og mangfoldet. Det er en viktig del av arven vi forvalter i dag. Marshas liv er godt dokumentert gjennom flere filmer, bøker og serier.

 

Sylvia Rivera (1951 – 2002) var en latinamerikansk transperson og aktivist, mest kjent for sitt arbeid for transpersoners rettigheter i New York. Sammen med Marsha P. Johnson stiftet hun i 1970 “Street Transvestite Action Revolutionaries” (STAR), en organisasjon som arbeidet for å hjelpe unge, hjemløse drag queens, skeive ungdommer og transkvinner.

 

Under Tromsø Arctic Pride kan du se bilder av og lære mer om både Marsha og Sylvia i foajeen på Clarion Hotel The Edge.

 

Vil du vite mer om Marsha P. Johnson, Sylvia Rivera og LGTBQ-bevegelsen i USA? Her er noen tips til videre lesning:

Stonewall av Martin Duberman

Stonewall – breaking out in the fight for gay rights av Ann Bausum Stonewall – the riots that sparked the gay revolution av David Carter

Normal life. Administrative violence, critical trans politics, and the limits of law av Dean Spade

 

Disse dokumentarfilmene er også verdt å få med seg:

Frameline Voices – Pay it No Mind: The Life and Times of Marsha P. Johnson av Michael Kasino

The life and death of Marsha P Johnson av David France